Torsdagsterapi
I dag er en sånn dag hvor alt føles litt ekstra tungt. Jobben har vært et slit de siste ukene, med saker som river i hjertet og papirer som aldri tar slutt. Jeg våknet med en klump i magen, en sånn uro som ikke slipper taket uansett hvor mye kaffe jeg heller i meg. Ute er det grått, selvfølgelig, som om været har bestemt seg for å matche humøret mitt. Men i kveld skal jeg få behandling, og bare tanken på det gjør at jeg klarer å puste litt lettere.<div>
</div><div>Jeg avtalte det med henne for et par dager siden. Hun er ikke en jeg treffer ofte, men når jeg gjør det, vet jeg at hun forstår. Ingen spørsmål, ingen dom, bare en slags stille enighet om hva som må til. Jeg sendte henne en kort melding: «Torsdag kl 19 hos deg?» Hun svarte med et enkelt «Ja». Det er sånn det funker med henne – rett på sak, ingen dill.</div><div>
</div><div>Etter jobb tok jeg en kjapp dusj hjemme. Jeg vasket meg grundig, men droppet parfyme eller noe sånt. Det føles unødvendig, og dessuten vil jeg ikke at noe skal distrahere fra det som skal skje. Jeg tok på meg en enkel kjole, mørk grå, uten noe under – det gjør alt enklere senere. Rumpa mi er fortsatt uten merker fra sist, men jeg kjenner likevel en slags forventning der bak, som om den vet hva som kommer. Jeg tok med meg en vannflaske og dro avgårde. Hun bor ikke så langt unna, en kort kjøretur, men lang nok til at tankene får tid til å surre.</div><div>
</div><div>Da jeg kom frem, sto døra på gløtt, som alltid. Jeg banket lett og gikk inn. Hun var der allerede, i stua, med alt klart. Hun er høy, med kort, mørkt hår og et blikk som ser rett gjennom deg. Ingen smalltalk, bare et lite nikk og et «Klar?» Jeg nikket tilbake og begynte å kle av meg. Kjolen falt på gulvet, og jeg sto der naken, litt kald, men mest spent. Hun pekte mot bordet i hjørnet – et solid spisebord hun bruker til sånt. Jeg la meg over det, mage og bryster mot treverket, armene strukket fremover. Hun festet håndleddene mine med borrelåsbånd til bordbena på motsatt side, så stramt at jeg ikke kunne røre meg. Beina ble bundet på samme måte, spredt, så jeg sto litt på tå. Jeg kjente hjertet hamre, men det var en slags ro i det også – nå var det ute av mine hender.</div><div>
</div><div>Hun hentet spanskrøret først. Jeg hørte det suse gjennom lufta før det traff, et skarpt smell rett over rumpa. Det sved som faen, og jeg gispet høyt. Hun ventet, lot smerten synke inn, før neste slag kom, litt hardere. Jeg kjente tårene presse på allerede ved det tredje slaget, men jeg holdt dem tilbake. Hun sa ingenting, bare fortsatte, jevnt og bestemt. Etter seks slag byttet hun til beltet – det gamle, slitte lærbeletet hun alltid bruker. Det traff bredere, og smerten spredte seg utover. Jeg begynte å vri meg, men båndene holdt meg på plass. Det var som om alt det tunge fra jobb, alle ansiktene, alle valgene, ble presset ut av meg for hvert slag.</div><div>
</div><div>Jeg vet ikke hvor mange slag det ble til slutt. Tiden blir rar sånn. Men på et tidspunkt kjente jeg det – den dype, ukontrollerte gråten som kom fra et sted langt inne. Jeg hulket, og hun stoppet ikke, ikke med det første. Beltet traff noen ganger til, og jeg kjente noe varmt renne nedover lårene. Jeg hadde tisset på meg igjen, som jeg ofte gjør når det blir så intenst. Det var flaut, men hun brydde seg ikke, og på et vis sluttet jeg å bry meg også. Hun la fra seg beltet og kom bort til meg, fortsatt taus. Hendene hennes strøk lett over de sviende stripene på rumpa mi, nesten ømt, før hun løsnet båndene.</div><div>
</div><div>Jeg ble stående en stund, lent mot bordet, mens tårene tørket og pusten roet seg. Hun ga meg vannflasken min, og jeg drakk i store slurker. Så satte jeg meg forsiktig på en stol – det sved, men det var en god slags sviing. Vi snakket ikke mye etterpå, bare noen få ord om at jeg kunne komme igjen når jeg trengte det. Jeg nikket, kledde på meg og dro hjem.</div><div>
</div><div>Nå sitter jeg her i sofaen, med en pute under rumpa og en kopp te i hendene. Stripene verker fremdeles, men hodet mitt er lettere enn det har vært på lenge. Jeg kjenner ikke den hæren av ansikter så sterkt i kveld. Kanskje de kommer tilbake i morgen, eller neste uke, men akkurat nå er det stille. Og det er akkurat det jeg trengte</div>
</div><div>Jeg avtalte det med henne for et par dager siden. Hun er ikke en jeg treffer ofte, men når jeg gjør det, vet jeg at hun forstår. Ingen spørsmål, ingen dom, bare en slags stille enighet om hva som må til. Jeg sendte henne en kort melding: «Torsdag kl 19 hos deg?» Hun svarte med et enkelt «Ja». Det er sånn det funker med henne – rett på sak, ingen dill.</div><div>
</div><div>Etter jobb tok jeg en kjapp dusj hjemme. Jeg vasket meg grundig, men droppet parfyme eller noe sånt. Det føles unødvendig, og dessuten vil jeg ikke at noe skal distrahere fra det som skal skje. Jeg tok på meg en enkel kjole, mørk grå, uten noe under – det gjør alt enklere senere. Rumpa mi er fortsatt uten merker fra sist, men jeg kjenner likevel en slags forventning der bak, som om den vet hva som kommer. Jeg tok med meg en vannflaske og dro avgårde. Hun bor ikke så langt unna, en kort kjøretur, men lang nok til at tankene får tid til å surre.</div><div>
</div><div>Da jeg kom frem, sto døra på gløtt, som alltid. Jeg banket lett og gikk inn. Hun var der allerede, i stua, med alt klart. Hun er høy, med kort, mørkt hår og et blikk som ser rett gjennom deg. Ingen smalltalk, bare et lite nikk og et «Klar?» Jeg nikket tilbake og begynte å kle av meg. Kjolen falt på gulvet, og jeg sto der naken, litt kald, men mest spent. Hun pekte mot bordet i hjørnet – et solid spisebord hun bruker til sånt. Jeg la meg over det, mage og bryster mot treverket, armene strukket fremover. Hun festet håndleddene mine med borrelåsbånd til bordbena på motsatt side, så stramt at jeg ikke kunne røre meg. Beina ble bundet på samme måte, spredt, så jeg sto litt på tå. Jeg kjente hjertet hamre, men det var en slags ro i det også – nå var det ute av mine hender.</div><div>
</div><div>Hun hentet spanskrøret først. Jeg hørte det suse gjennom lufta før det traff, et skarpt smell rett over rumpa. Det sved som faen, og jeg gispet høyt. Hun ventet, lot smerten synke inn, før neste slag kom, litt hardere. Jeg kjente tårene presse på allerede ved det tredje slaget, men jeg holdt dem tilbake. Hun sa ingenting, bare fortsatte, jevnt og bestemt. Etter seks slag byttet hun til beltet – det gamle, slitte lærbeletet hun alltid bruker. Det traff bredere, og smerten spredte seg utover. Jeg begynte å vri meg, men båndene holdt meg på plass. Det var som om alt det tunge fra jobb, alle ansiktene, alle valgene, ble presset ut av meg for hvert slag.</div><div>
</div><div>Jeg vet ikke hvor mange slag det ble til slutt. Tiden blir rar sånn. Men på et tidspunkt kjente jeg det – den dype, ukontrollerte gråten som kom fra et sted langt inne. Jeg hulket, og hun stoppet ikke, ikke med det første. Beltet traff noen ganger til, og jeg kjente noe varmt renne nedover lårene. Jeg hadde tisset på meg igjen, som jeg ofte gjør når det blir så intenst. Det var flaut, men hun brydde seg ikke, og på et vis sluttet jeg å bry meg også. Hun la fra seg beltet og kom bort til meg, fortsatt taus. Hendene hennes strøk lett over de sviende stripene på rumpa mi, nesten ømt, før hun løsnet båndene.</div><div>
</div><div>Jeg ble stående en stund, lent mot bordet, mens tårene tørket og pusten roet seg. Hun ga meg vannflasken min, og jeg drakk i store slurker. Så satte jeg meg forsiktig på en stol – det sved, men det var en god slags sviing. Vi snakket ikke mye etterpå, bare noen få ord om at jeg kunne komme igjen når jeg trengte det. Jeg nikket, kledde på meg og dro hjem.</div><div>
</div><div>Nå sitter jeg her i sofaen, med en pute under rumpa og en kopp te i hendene. Stripene verker fremdeles, men hodet mitt er lettere enn det har vært på lenge. Jeg kjenner ikke den hæren av ansikter så sterkt i kveld. Kanskje de kommer tilbake i morgen, eller neste uke, men akkurat nå er det stille. Og det er akkurat det jeg trengte</div>
21 天 前
